Slik kan man svare når noen spør: "Min samboer er et naturbarn. Er hun intelligent nok til å føde mine barn?"

Atle Fretheim, lege og forsker

Jan-Ole Hesselberg, psykologspesialist

Morgensbladets etiker, Trond Berg Eriksen, valgte lattergliggjøring og sarkasme som strategi da han skulle svare en ung mann med dilemmaet som presenteres under. Vi har allerede skrevet om våre innvendinger og forsøker her å gi et alternativt svar.

Dilemmaet

Jeg er en intelligent mann som har cruiset igjennom skole og krevende studier innen medisin og økonomi uten nevneverdig bry. Jeg har fritt kunnet velge både studier, yrkesretning og jobb. Jeg er nå samboer med en kvinne. Hun er det som noe upresist kan kalles et naturbarn. Hun er åpen, raus, snill, glad, interessert i folk og hun er en som alltid bryr seg om andre. Hun er også vakker og sjarmerende. Hun jobbet og bakset seg igjennom en treårig høgskoleutdanning uten å utmerke seg og hun har knapt noen interesser utover dagsaktuelle personlige opplevelser og ulike hendelser i omgangskretsen. Om en skulle komme til å nærme seg det noe mer abstrakte i løpet av en samtale, så kobler hun nærmest demonstrativt ut etter et par setninger.Det er vel og bra. Jeg kan leve med det. Jeg har andre personer jeg kan filosofere og samgruble med, men vi har nå kommet til et stadium i samlivet hvor vi diskuterer muligheten for å få barn sammen, og da må jeg utvide perspektivet og tenke også på neste generasjon og deres ve og vel. Min frykt er rett og slett at min samboers noe gjennomsnittlige intellektuelle kapasitet skal føres videre til våre eventuelle barn, slik at disse frarøves de samme mulighetene som jeg selv har hatt i livet, og som for meg har vært et helt essensielt privilegium og en grunnleggende frihet. Så gode etiker. Er det etisk akseptabelt å velge bort en godhjertet samboer på vegne av neste generasjons intellektuelle evner, eller er jeg en iskald eugenisk fascist som i det hele tatt tenker i slike baner? 

Svaret

Vi tolker det du skriver som et uttrykk for at du ønsker det beste for barna du en gang måtte få. Det er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi har også stor forståelse for at det føles upassende å tenke strategisk om din partners intellektuelle evner og sannsynligheten for avkom med høy intelligens. Det er nok ikke så vanlig å gjøre det - kanskje fordi den måten å resonnere på neppe er fornuftig. La oss forsøke å begrunne det. Statistisk sett, henger nok høy IQ sammen med visse tegn på suksess i livet: høy inntekt, stabilt parforhold m.m. Det kan derfor synes fornuftig å ønske seg barn med høy IQ – fordi vi vil dem vel. Samtidig vet vi alle at lykken i livet bestemmes av en rekke omstendigheter, tilfeldigheter og andre livshendelser utenfor vår kontroll. IQ-skåren kan i liten grad forutsi hvordan barna vil få det..De som har studert tallene for fordelingen av intelligens (les: IQ-skår) i befolkningen, kan fortelle oss at intelligens er arvelig – i alle fall litt (variasjonen i IQ mellom eneggede tvillinger skal ligge et sted mellom 60 % og 80 %). Men straks vi begynner å anvende gjennomsnittstall på konkrete enkelttilfeller, blir det vanskelig. Sannsynligheten for høy IQ-skår hos barna dine øker nok litt med høyere IQ-skår hos mor, men som følge av de mange andre faktorene som spiller inn, er det umulig å forutsi «resultatet». Du må uansett være godt forberedt på å få barn med høyst gjennomsnittlig IQ! Er du det?.Det er vanskelig å vite hva som er det beste og riktigste å gjøre for at barna våre skal få et godt liv. Det er mange andre forhold enn IQ-skår som er av stor betydning, f.eks. trygge familieforhold, at mor og far er snille, omgivelsene osv. Det viktigste du kan gjøre, tror vi, er å sørge for å skape et godt hjem for dem – så godt du evner. Et hjem der barna dine føler seg trygge, får «blomstre» og får utvikle sitt «intelligens-potensiale» (mer enn det som fanges opp i en IQ-test!). Evner du det?.Vi setter pris på at du beskriver dine overveielser på en ærlig og åpen måte. Samtidig framstår noe av det du skriver som ganske arrogant – vi tenker da i første rekke på måten du beskriver din samboer på. Og dette bekymrer oss. Har du en nedlatende holdning til folk med – etter din vurdering – lavere eller gjennomsnittlig intelligens? Kanskje er det urettmessig, men vi kan ikke fri oss for den bekymringen. Bekymringen gjelder ikke minst for de «ordinære» barna du kanskje får..Spørsmålet vi syns du bør stille deg, er: Hvordan kan jeg skape et godt, trygt hjem for barna mine? Om barna dine blir lykkelige står og faller like mye på det, tror vi, som ditt og mors bidrag til IQ-skåren, i befruktningsøyeblikket.