Fullmåne og menneskenes atferd

Jeg har, både som student og psykolog, jobbet på psykiatriske poster. De skjebnesvangre nettene det tilfeldigvis var fullmåne, var det alltid noen som påpekte det og spøkefullt la til «I kveld blir det kaos». Troen på at månen – eller rettere sagt hvor stor del av månen som belyses av sola – har en effekt på atferden og tankene våre, står overraskende sterkt.

Troen på månens påvirkningskraft på mennesket har (ikke overraskende) lange tradisjoner. Månen er tross alt forholdsvis synlig. Den tyske legen Franz Mesmer var blant de første til å mene at det var gravitasjonen fra månen som påvirket menneskene negativt. Angivelig var det væskene i kroppen vår som forflyttet seg (akkurat som tidevannet), og at dette kunne medføre problemer. Løsningen til Mesmer (som for øvrig er mannen bak begrepet «mesmerisere») var å plante magneter på kroppen til de plagede folkene.

Det er imidlertid noen problemer med tanken om at fullmånen påvirker oss.

#1 Gravitasjonskraften endrer seg ikke

Hvor stor gravitasjonen fra månen er, avhenger ikke av hvor synlig den er, men av hvor nærme den er jorden. I snitt er månen ca 384.000 km fra oss og denne avstanden endrer seg overhode ikke enten det er fullmåne, halvmåne, stuttmåne eller tullmåne. Avstanden fra månen til jorden endrer seg heller ikke bare fordi det er dag og du ikke ser den.

#2 Frykt spedbarn, ikke månen

Gravitasjonskraften er virkelig ingen voldsom kraft, og du beviser det hver eneste dag. Hver gang du går, løper og hopper trosser du gravitasjonskraften til jorden uten at det koster deg noe. Og da snakker vi om gravitasjonskraften til jorden, som du tross alt står på. Månen er vesentlig mindre enn jorden og er i tillegg så langt unna at gravitasjonskraften den utøver på deg er tilnærmet ikke-eksisterende. Faktisk er den så liten at en mygg som sitter på armen din vil ha større påvirkning på deg enn månen. Og holder du en bok eller et ukeblad i hendene dine, er påvirkningen mye, mye større enn månens.

#3 Forskningen

At gravitasjonskraftens natur gjør det høyst unnsannsylig at den har noen som helst påvirkning på oss eller at det ikke foreligger andre gode forklaringer på hvordan månen tar kontroll over jordens innbyggere, utelukker ikke at den faktisk kan gjøre det. Heldigvis har en håndfull forskere tatt spørsmålet seriøst og gått grundig til verks. De har sjekket om fullmåne fører til flere selvmord, sykehusinnleggelser, ambulanseutrykninger, fødsler, trafikkulykker, hjerteinfarkt, økt blodtrykk og - av alle ting - hundebitt.

Psykologene James Rotton og Ivan Kelly gjennomgikk i 1985 alle resultatene fra «fullmåneforskningen» (i en såklat metaanalyse) og konkluderte entydig med at fullmånen ikke fører til mer eller mindre av noe. I et slags forsøk på å være ydmyk på egne resultaters vegne avsluttes vanligvis forskningsartikler i psykologien med frasen «further research is neccesary». Rotton og Kelly tok seg friheten til å vslutte med at «no further research is necessary».

Konklusjon

Fullmåne er et trygt fenomen og ingen skal trenge å bekymre seg for verken sykehussinnleggelser, galskap eller økt blodtrykk. At vi mennesker er i stand til å tro at slike sammenhenger finnes – til tross for at de ikke gjør det, bør ikke overraske noen. Jeg har skrevet om både «illusoriske korrelasjoner» og «confirmation bias» tidligere – to tankefeller vi går til stadighet.

Men jeg tar kanskje feil? Har du noen fullmånehistorier?

Tag: psykologimyter

De største psykologimytene

Blir barn hypre av sukker og kan man dåne av redsel?

Fullmånens påvirkningskraft

Psykologimyter: Midtlivskrise