I 1920 fikk en av atferdspsykologiens/behaviorismens stamfedre, JB Watson, tak i et perfekt studieobjekt: en 11 måneder gammel gutt. Moren var sykepleier på sykehuset hvor Watson jobbet og trengte antakelig pengene. Watson satte i gang med å presentere diverse gjenstander og dyr for lille Albert. Inkludert rotter. Ingenting virket å skremme Albert, selv ikke rottene. Men det var før Watson implementerte fase 2: Klassisk betinging.

I denne fasen sørget Watson for å skremme Albert med høye lyder hver gang han fikk se feks rotta (som han i utgangspunktet ikke var redd for). Målet var å se om Albert etterhvert ville bli redd for rotta, uten at Watson trengte å ty til andre hjelpemidler. Dette kalles en betinget respons og er det samme som Pavlovs hunder fikk gleden av å oppleve.

Under kan du se de originale opptakene Watson gjorde av arbeidet med lille Albert. Historisk interessant, men grusomt for alle med gjennomsnittlige empatiske evner. I BBC-serien "The Brain: A Secret History" forsøker programleder og lege Michael Mosley (mannen bak 5:2-dietten) å finne ut av hvordan det gikk med lille Albert - en krevende oppgave ettersom "Albert" naturligvis ikke var hans ekte navn.

Tag: klassisk betinging

JB Watson & Lille Albert