Stort sett synes jeg at jeg gjør en passe god jobb med å formidle faget mitt i media. Men noen ganger skjærer det seg. Sånn som på fredag, da jeg dukket opp i "Abels tårn" (Ekko, NRK P2) og kom i skade for å si noe skikkelig idiotisk.

I "Abels tårn" svarer et panel bestående av fagfolk på innsendte spørsmål fra publikum. Det sendes live på fredager kl 10 fra Blindern og jeg skulle svare på et spørsmål om drømmer. En person beskrev en drøm hvor han "gikk til angrep på noen venner og slo dem helseløse" og så lurte han på:

Jeg er ikke en voldelig person, men når jeg drømmer så føler jeg jo at det er jeg som bestemmer hva jeg gjør og hvordan jeg handler, så kanskje det betyr at jeg faktisk er tilbøyelig til å ty til vold?

Jeg tenkte jeg kunne benytte muligheten til å si noe om voldsrisikovurderinger (hva som sier noe om framtidig risiko for vold). Planen var å få frem at når psykologer og psykiatere gjør vurderinger av sannsynligheten for framtidig vold, så ser de etter noen spesielle risikofaktorer. Akkurat som fedme er en risikofaktor for hjerte- og karlidelser, finnes det faktorer som sier noe om sannsynligheten for at man begår voldshandlinger i framtiden. Disse faktorene inkluderer rusmisbruk, tidligere tilfeller av vold, plaging av dyr, noen spesielle typer hallusinasjoner, impulsivitet osv. Dette faktorer som øker sannsynligheten for at man begår vold i framtiden og er sentrale deler av slike kartlegginger*.

Det at man bekymrer seg for å begå voldelige handlinger, er ikke en slik risikofaktor og heller et positivt tegn. Jeg tenkte at det var et artig poeng og var fast bestemt på å få fram det. Men min iver etter å være kortfattet og tydelig tok åpenbart overhånd. Jeg hørte at jeg var på bærtur allerede i det jeg begynte på den idiotiske setningen og tenkte først at "Nå er du på ville veier", så "Fiks det, fiks det!", før det endte med "Hva?! Sa du virkelig det?!".

Jeg har aldri hørt om voldsutøvere som er veldig, veldig bekymret for om de kommer til å utøve vold.

Hadde jeg hørt noen andre psykologer si det i all offentlighet, hadde jeg blitt oppriktig sjokkert. For selv om bekymringer for framtidig vold er en betryggende faktor, så er det likevel mange voldsutøvere der ute som er nettopp "veldig, veldig bekymret for om de kommer til å utøve vold". En betydelig andel av de som har begått voldelige handlinger, er i etterkant sterkt plaget av anger, selvforakt og stadige bekymringer for at de kommer til å gjøre det igjen. Derfor finnes det behandlingstilbud som Alternativ til vold. Hadde ingen bekymret seg, hadde grunnlaget for slike tilbud vært magert.

Beklagelsen er herved et faktum og jeg håper noen av tilhørerne ramler innom dette blogginnlegget.

Du kan få gleden av å høre innslaget om drømmer, drømmetydning og voldsrisikovurderinger her:.

Jeg snakket for øvrig også om årets Ig Nobel pris i psykologi (om hvordan innbilt berusing påvirker selvtilliten vår). Det gikk vesentlig bedre. Både prisen og Ig Nobel-konseptet er morsomme greier, så hør på det innslaget i stedet:

*) Selv om det burde være innlysende, men for ordens skyld: Vurderingene som gjøres blir bare halvgode. Man kan si noe om økt risiko, men vi er ikke i nærheten av å kunne si nøyaktig hvem som kommer til/ikke kommer til å begå voldshandlinger.

Tag: i media

Om å si idiotiske ting