"Kognitiv dissonans" er tema i andre episode av "Folkeopplysningen" på NRK1. I forkant av praten min med programleder Andreas Wahl, var det nettopp blitt gjennomført et lite "eksperiment" som viste at deltakere som stilte opp gratis, hadde større effekt av vår tullebehandling.

"Eksperimentene" i Folkeopplysningen forteller oss egentlig ingenting. Til det er de for dårlig kontrollerte, utvalget av deltakere* er ikke randomisert og dessuten er utvalget deltakere altfor lite. Heldigvis står vi på "kjempers skuldre". "Eksperimentene" redaksjonen la opp til i Folkeopplysningen er i all hovedsak bare demonstrasjoner av klassiske psykologiske fenomener, pakket inn på nytt og tilpasset for TV.

Leon Festinger og kognitiv dissonans

Leon Festinger var den første som brukte begrepet «kognitiv dissonans» og få fenomener er så underholdende og tankevekkende som dette. «Kognitiv» eller «kognisjon» brukes svært mye i psykologien og er et annet navn på mentale prosesser.

I dette tilfellet bør du se på «kognisjon» som tanker, vurderinger og holdninger. «Dissonans» kan oversettes med konflikt eller uenighet.

Kognitiv dissonans er med andre ord en merkelapp man bruker på situasjoner hvor vi mennesker opplever en konflikt mellom våre tanker, vurderinger og holdninger. Dette er noe som vanligvis skjer helt automatisk, uten at vi er bevisst det.

Et utslitt eksempel på kongitiv dissonans er røykeren som vet det er farlig å røyke, men som likevel ikke slutter.

Vurderingen «jeg øker sjansen min for å få lungekreft», passer dårlig sammen med «jeg er et fornuftig menneske som tar gode avgjørelser».

Festinger mente at dette er en konflikt som må løses på en måte. Dissonansen må reduseres. Røykeren kan gjøre det ved å slutte å røyke. Går ikke det, kan han overbevise seg selv om at han skal slutte. Ikke akkurat i dag, men heller ikke om altfor lenge.

Alternativt kan han trekke fram historien om oldefaren som røyket 80 rullings om dagen så mye, men som likevel ble 115 og var krysstalklar i toppen til siste åndedrag. Hvor farlig kan vel røyking være da?

Hvis du tilfeldigvis er ikke-røyker og humrer godt for deg selv, bør du belage deg på at latteren stilner. Kognitiv dissonans er noe som påvirker oss alle. Hele tiden, ofte uten at vi er oppmerksomme på det.

I 1959 gjennomførte Festinger et eksperiment som belyste kognitiv dissonans og justeringene vi gjør når vi opplever det. Han rekrutterte rundt 70 studenter til å delta i et eksperiment. I en time ble disse uvitende studentene satt til å gjennomføre ekstremt kjedelige og meningsløse oppgaver.

En av oppgavene var å vri 48 kuber 90 grader i et bedagelig tempo. Så fikk studentene gleden av å vri alle kubene 90 grader til og deretter… du skjønner.

Hele hensikten med oppgaven var å sørge for at studentene kjedet seg. Det var imidlertid først da oppgaven var gjennomført, at det egentlige eksperimentet begynte. Da ble de delt inn i tre grupper:

Gruppe 1 fikk tilbud om å få 1 dollar (tilsvarende ca 8 dollar i dagens pengeverdi) i bytte mot at de gikk ut på venterommet og fortalte neste deltaker at den nitriste oppgaven de nettopp hadde gjennomført, hadde vært kjempespennende.
Gruppe 2 skulle gjøre det samme, men fikk 20 dollar.
Gruppe 3 fikk verken penger eller beskjed om å snakke med den ventende deltakeren

To grupper fikk med andre ord betalt for å lyve for neste deltaker. Da det var gjort, ble alle deltakerne spurt om:

hvor morsomt eksperimentet var og
om de kunne tenke seg å delta i flere linknende eksperiment (på en skala fra -5 til +5).

Formålet med undersøkelsen var naturligvis å se om deltakerne i de forskjellige gruppene vurderte dette forskjellig.

Du tenker antakelig umiddelbart at det ikke burde være noen forskjell på gruppene. Alle har tross alt gjennomført den samme, kjedelige oppgaven, og pengene har tross alt ingenting med vurderingene å gjøre. Og det stemmer.

At du lyver og om du får litt eller mye betalt for å lyve, skal selvfølgelig ikke påvirke våre vurderinger. Det er det ingen som vil si imot, men det er likevel det som skjer.

Hvilken gruppe tror du opplevde mest kognitiv dissonans?

Gruppen som løy for 1 dollar eller gruppen som løy for 20? Sagt på en annen måte: Er det lettere å akseptere at man lyver for lite eller mye penger?

Svaret er naturligvis at det er lettere å akseptere at man lyver dersom man får godt betalt for det. Da lyver man fordi man får betalt og det føles heller ikke spesielt ubehagelig å innrømme det (i alle fall ikke i dette tilfellet).

Resultatene bekreftet også dette. De som fikk betalt 20 dollar sa etterpå at oppgaven 1) var kjedelig og 2) at de helst ikke ville delta på liknende eksperiment.

Men hva om man har løyet for nesten ingenting. Da får man et forklaringsproblem. «Er jeg en person som lyver for 1 dollar?». Vi misliker å være uærlige og vi misliker i alle fall å være det når vi ikke har noen god grunn til å være det.

Måten å løse problemet, eller dissonansen, på er enkel. Du lyver rett og slett ikke! Når du tenker deg godt om, kommer du plutselig på at oppgavene du gjennomførte faktisk var ganske morsomme og selvfølgelig kunne du godt tenke deg å gjøre det igjen.

Kognitiv dissonans er ingen kuriositet som dukker opp en gang i blant. Effekten er en del av det noen kaller vårt psykologiske immunsystem og er med på å beskytte oss mot alle motsetningene i livet vårt, de dårlige valgene vi noen ganger tar og de dumme tingene vi gjør.

Faktisk utnytter du deg allerede bevisst av andres kognitive dissonans. Du vet for eksempel at du har større sjanse for å overtale venner og bekjente til å ta i et tak under neste flytting hvis du spør pent og tilbyr et par flasker og noe godt å spise, fremfor å fortelle dem at de får seg en midt i trynet hvis de ikke stiller opp.

Og hvis du har barn, har du garantert forsøkt å lokke det bort fra leken med swarovskivasen ved å legge sjelen din i å overbevise om at leken du holder i hånden er et mye bedre alternativ. Du har sikkert også forsøkt å nekte det samme barnet å leke med noe og opplevd at det fungerer svært, svært dårlig. Det funker derimot langt bedre forsiktig å overbevise barnet om at en annen leke er mye mer attraktiv, slik at de selv tar valget om å gi fra seg vasen.

Kognitiv dissonans og placebo

Kognitiv dissonans ble, etter Festingers studier, et yndet forskningsområde som gikk lenger enn å se på sektmedlemmer og barns forhold til egne leketøy. Tidlig på 70-tallet ønsket den britiske psykologen, Richard Totman, å undersøke om kognitiv dissonans også spilte en rolle i det vi kjenner som placeboeffekten.

Det var allerede begynt å komme betydelige mengder forskning på placebo, men lite var gjort for å identifisere hva fenomenet faktisk innebar.

Han inviterte 48 studenter til et eksperiment de antakelig ikke husker med glede. For å administrere termalsmerte, ble student ble plassert foran et apparat som prosjiserte strålevarme mot innsiden av underarmen.

Det betyr ikke annet enn at underarmshuden til studentene ble brent, forhåpentligvis ikke nok til at det resulterte i forbrenninger.

I første fase av eksperimentet var målsetningen å bestemme studentenes individuelle smerteterskel. I løpet av tre forsøk fikk de instruksjonen om selv å avslutte når det begynte å bli smertefullt.

I andre fase fikk de ulykksalige studentene den samme dosen som de hadde angitt som smertefull, pluss 25 % økning i tid.

Hvis en student for eksempel rev til seg hånden etter 40 sekunder i den første fasen, serverte Totman dem 50 sekunder uten mulighet til å avbryte. Etter hvert forsøk skulle studentene angir hvor smertefullt de synes det var på en skala fra 0 (ikke ubehagelig i det hele tatt) til 100 (ekstremt ubehagelig)

Før tredje fase fikk alle studentene følgende beskjed om at «En av tingene vi ønsker å studere er effekten av et medikament på din opplevelse av smerte og dette gis gjennom en sprøyte. Medikamentet kan påvirke din opplevelse av smerte, men jeg kan ikke fortelle deg om smerten blir mindre eller verre».

Noen av studentene fikk sprøyten rett etter beskjeden, uten tid til å protestere. Disse «heldiggrisene» fungerte som en kontrollgruppe. Den andre gruppen fikk beskjed om at Totman hadde søkt om ekstra penger for å kunne betale de som tok sprøyten, men at det ikke gikk gjennom. «Det er selvfølgelig helt opp til deg om du ønsker å ta sprøyten» fikk de høre.

Den tredje gruppen fikk den gode beskjeden om at det faktisk var blitt bevilget ekstra penger og at de fikk betalt 75 pence om de tok sprøyten. Den bekymrede leser kan finne trøst i at ingen faktisk fikk noen sprøyte. Alle fikk beskjed om å se bort mens sprøyten ble satt. Stikket de kjente var forårsaket av en forholdsvis butt spiss mot ble presset mot huden uten å gå gjennom den. Påfølgende dette dramaet ventet en ny runde med smertefull varmestråling og studentene ble igjen bedt om å vurdere smertene.

Totman satt altså igjen med tre grupper og deres vurderinger:

Gruppe 1 hadde ikke noe valg og som fungerte som kontrollgruppe.
Gruppe 2 hadde selv valgt å gjennomføre det, uten ekstra betaling
Gruppe 3 hadde selv valgt å gjennomføre og fikk betalt (75 pence).

Totmans spådom var at gruppen som fikk betalt ville oppleve liten kognitiv dissonans. «Jeg er et fornuftig menneske» passer godt med «Jeg må ha betalt for å utsettes for unødig smerte». Gruppen som gjorde det uten å få betalt ville oppleve høy dissonans. «Jeg er et fornuftig menneske» passer dårlig med «Jeg utsetter meg for unødig smerte».

Spørsmålet var selvfølgelig hvordan dette påvirket studentenes opplevelse av smerten de fikk påført etter «sprøyten».

Kunne virkelig den lille forskjellen på å få betalt 75 pence eller ikke påvirke studentenes opplevelse av smerte – etter å ha fått en sprøyte som de fikk tydelig beskjed om at kunne slå begge veier (enten gjøre smerten verre eller mindre)?

Resultatene var oppsiktsvekkende på 70-tallet, men føyer seg i dag inn i en rekke liknende studier. Det var ingen vesentlig (eller signifikant som heter på forskersk) forskjell mellom kontrollgruppen og gruppen som fikk betalt (lav dissonans). Gruppene oppga i snitt henholdsvis 95 og 92 på smerteskalaen, på grensen mot «ekstremt smertefullt».

Gruppen som ikke fikk betalt, men som selv tok valget om å få sprøyten oppga 75. Vår opplevelse av smerte påvirkes med andre ord av så tilfeldige ting som hvor mye vi investerer i behandlingen av den. Denne og liknende forskning har gitt all grunn til å tro at du vil oppleve en behandling som koster deg 5.000 kr som vesentlig bedre enn om den samme skulle kostet 500 kr, og Totman viser at prisforskjellen også kan påvirke din egen opplevelse av smerter.

Om du skulle være fristet til å tro at Totmans undersøkelse bare viser at folk med høy dissonans rapporterer mindre smerte, men i virkeligheten fortsatt opplever den samme smerten, må du tro om igjen.

I tillegg til å be studentene om deres vurderinger koblet Totman dem også opp til et apparat som målte håndsvetten deres.

Disse svettekjertlene styres av det sympatiske nevresystemet, en del av det autonome nervesystemet som er utenfor vår bevisste kontroll og som aktiveres ved stress. Målingen av slik svette brukes som et objektivt mål på stress. Totman fikk de samme resultatene også her. De studentene som selv valgte å få sprøyten uten å få betalt, rapporterte ikke bare mindre smerte, kroppen deres opplevde også mindre stress.

Lyst til å lese mer om kognitiv dissonans? Da må du lese «Mistakes Were Made But Not By Me». Underholdende og sjokkerende.

Følg meg på Facebook og Twitter

*) Alle deltakerne i demonstrasjonene er så vidt meg bekjent rekruttert fra databasen "Wannabe", hvor folk som "vil prøve seg som skuespillere, modeller og statister kan registrere seg."

Tag: Festinger

Kognitiv dissonans og placebo