Optimismens skyggeside

Denne teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv.

"Tenk positivt", sies det, men er det mangel på det som er vårt største problem? Nei, ville nok nylig avdøde Daniel Kahneman, ha sagt.

Da the Guardian spurte ham hvilken tankefelle han ville ha fjernet om han kunne trylle, svarte han "overkonfidens" – tendensen vi mennesker har til å ha for stor tillit til egne evner og for stor tro på suksess i prosjektene vi setter i gang.

For selv om mange av oss jevnlig har lav selvtillit og rammes av bedragersyndrom, er tendensen blant folk flest at vi er litt for optimistiske.

Ikke etter planen

Et godt eksempel kommer fra arbeidet mitt i Stiftelsen Dam. Stiftelsen investerer nær 400 millioner kroner årlig, blant annet i norsk helseforskning. I søknaden om midler må søker oppgi hvor lang tid forskningsprosjektet skal ta. I snitt svarer de som får midler at det skal ta 33 måneder å gjennomføre prosjektet.

Hvor lang tid tar det faktisk? 76 måneder, godt over dobbelt så lang tid som planlagt!

Og dette er bare tidsbruken. I tillegg skjer det ofte store endringer i andre deler av prosjektet – man får rekruttert færre deltakere enn planlagt, flere trekker seg fra studien enn antatt, utstyr koster mer og prosjektmedarbeidere får barn eller slutter.

Når prosjektet er ferdig må prosjektleder fylle ut en sluttrapport der vi spør "I hvilken grad gikk prosjektet etter planen?". I snitt svarer prosjektlederne 75 prosent.

Med andre ord får vi som stiftelse 75 prosent av det vi ble lovet og det tar over dobbelt så lang tid å få det. Akkurat det lever vi ganske godt med, for vi vet at dette gjelder alle som finansierer forskning. Ting går aldri som planlagt og vi tar en kalkulert risiko når vi gjør slike investeringer.

Lærer lite av erfaring

Det underlige er at vi alle har erfaringen av at vi bommer, men at vi ikke lærer av det.

En studie viste at parter som takker nei til et forlikstilbud og velger å gå til rettssak, får mindre enn det de takket nei til i 85 prosent av tilfellene. Dette er i seg selv et slående eksempel på overkonfidens, men studien var også interessant fordi den undersøkte om advokatenes grad av erfaring hadde noe å si for suksessraten. Man skulle jo tro at en advokat som gjentatte ganger har opplevd å trå feil i slike vurderinger, vil bli flinkere til å sørge for at slike feilvurderinger ikke gjøres. Studien viste imidlertid at erfaring ikke hadde noe å si.

Heller ikke folk flest ser ut til å lære. En stor studie viste at alder ikke hadde noe å si for graden av overkonfidens. Det er ikke slik at uerfaren ungdom rammes hardere av overkonfidens enn de som har mange tiår mer med levd liv.

Hvor sikker er du?

Hvor mange bor det i øl- og fotballbyen München?

I stedet for ett tall, vil jeg ha svaret ditt i form av et intervall som du er 90 prosent sikker på inneholder det riktige svaret. Hadde det vært Oslo, ville jeg for eksempel ha svart 580.000 til 720.000. Jeg er omtrent 90 prosent sikker på at det riktige antall innbyggere i Oslo ligger i det området, men jeg er ikke helt sikker. Jeg hadde vært garantert å få rett om jeg svarte "0 til 1 milliard", men det er ikke oppgaven.

Så hva svarer du?

Jeg har laget en quiz bestående av 10 slike spørsmål og har fått inn litt over 10.000 svar. Det gir meg innsikt i et helt annet og mye mer interessant spørsmål: Hvor ofte har folk rett når de sier at de er 90 prosent sikre?

I gjennomsnitt viser det seg at folk kun har rett 36 prosent av gangene!

Dette slutter ikke å fascinere meg. "Jeg er 90 prosent sikker på at jeg har rett" viser seg i denne sammenhengen egentlig å bety "Jeg har rett 36 prosent av gangene".

Om du lurer, så bor det omtrent 1,5 millioner mennesker i München.

Bare dårlig?

Er det bare negativt å ha for stor tillit til egne vurderinger og egen suksess?

Litt for mye optimisme har klare positive sider. For det første, føles det godt og er forbundet med bedre mental helse.

For det andre fører en litt overdreven tro på suksess også til at man igangsetter prosjekter som vil bli gjennomført, men som aldri ville ha blitt satt i gang dersom kostnaden var kjent på forhånd. Noen slike prosjekter kan vise seg å være gode investeringer. Ikke sjeldent har jeg hørt personer med doktorgrad si "Hadde jeg visst hvor krevende det var, ville jeg aldri ha gjort det, men jeg er glad jeg gjorde det likevel".

Elon Musk er viden kjent for å igangsette tilsynelatende spinnville prosjekter og bomme grovt i mange av sine antakelser (selvkjørende Teslaer skulle vært her allerede i 2016), men optimismen og innsatsviljen hans har åpenbart også vært helt avgjørende for at det i det hele tatt ble noe av PayPal, Tesla og SpaceX.

Svaret avhenger av graden av overkonfidens. Å ha altfor overdreven tro på egen suksess, vil logisk nok føre til en gravplass av overambisiøse prosjekter.

Hva kan du gjøre?

Selv om det finnes positive sider av overkonfidens, er det liten tvil om at den bør tøyles når mye står på spill. Det hadde for eksempel vært fint om ikke Follobanen kostet over tre ganger så mye som planlagt.

Heldigvis er det mulig gjøre noe med overkonfidens. Metoden kalles "reference class forecasting" eller "utsideblikket" på norsk.

La oss si at du ønsker å starte en pizzarestaurant. Du tror det kommer til å gå bra fordi du lager god pizza og jobber hardt. Men er det et godt grunnlag for å starte? Hvem er det som starter en restaurant uten å mene at de lager god mat og er villige til å jobbe hardt?

Bruker du "utsideblikket" skal du ikke starte med utgangspunkt i deg selv og din vurdering, men i stedet se på din idé som noen på "utsiden" ville ha gjort. Metoden handler i korte trekk om å starte vurderingen din ved å ta utgangspunkt i hva som historisk sett har skjedd i liknende situasjoner, og foregår i to trinn.

Trinn 1: Ta utgangspunkt i en historisk referanse

Start med å lete etter liknende beslutningssituasjoner som du står i. Vurderer du å starte en pizzarestaurant, kan du for eksempel lete etter offentlig statistikk på hvordan det går med nystartede bedrifter innen serveringsbransjen.

På SSB vil du se at bare 40 % av foretakene i denne bransjen eksisterer fem år etter at de startet.

Referansen du har funnet bør være utgangspunktet ditt. I tilfellet med pizzarestauranten, bør utgangspunktet ditt være at det er 40 prosent sjanse for at den eksisterer etter fem år.

Trinn 2: Juster anslaget i tråd med skjønn og lokal kunnskap

Når utgangspunktet er etablert, er det tid for å justere anslaget. Det kan være flere grunner til å tro at din pizzarestaurant kan gå bedre enn det gjennomsnittlige, norske serveringsstedet. Kanskje har du en spesielt god oppskrift på pizzasaus og skyller det ikke en pizzabølge over landet for tiden?

Husk imidlertid at det som regel også finnes gode argumenter for hvorfor anslaget bør bli enda strengere. At det skyller en pizzabølge over landet, betyr antakelig også at du vil få mange konkurrenter. Kanskje er det også spesielt vanskelig å få tak i arbeidskraft i ditt område.

Lag en liste over alle slike argumenter og justér anslaget i tråd med dem. Ikke se alt under ett, men forsøk å feste en tallverdi til hvert av argumentene. Når alt er listet opp og vurdert slik som i tabellen, sitter du igjen med et endelig anslag som bør legges til grunn i beslutningen du skal ta. Er du villig til å satse på å starte en pizzarestaurant som har 51 prosent sjanse for å overleve etter fem år?

Argument	Justering (prosentpoeng)	Overlever etter fem år
Utgangspunkt	—	40 %
Spesielt god pizzasaus	+ 8	48 %
Pizzabølge	+ 10	58 %
Stor konkurranse	- 4	54 %
Arbeidskraft	- 3	51 %

Avrunding

Vurderingene dine er og blir sårbare for ulike typer feilvurderinger. Overkonfidens er en av dem som rammer oss aller hardest og som, tross sine positive sider, bærer med seg betydelige kostnader i form av overskridelser både i penge- og tidsbruk. Men det må ikke være slik og "utsideblikket" er en måte å begrense skadevirkningene på.